Ja i dag kom den endelig den telefonen jeg har ventet på i to år, endelig så skjer det endelig så ser jeg en ny start på livet. Endelig så ser jeg et lys i enden av tunnelen.
Endelig så finnes det en vei ut av situasjonen jeg nå sitter i, endelig kan jeg starte å leve….
Bare strekke seg mot nye høyder 😀
Jeg jukser hele tiden når jeg spiller kort eller brett spill, det verste er at jeg slipper unna med det.
Noen ganger kjører jeg alt for fort bare for gleden av å bryte loven.
Jeg elsker å spille dum, alt for lett å få det jeg vil ha.
Jeg har “venner” på vennelista min som jeg ikke tåler trynet på.
Jeg skryter uhemmet av ferie jeg skal på når svigerbror hører på, tåler ikke trynet på ham, gøy å se han blir grønn av misunnelse.
Jeg er alt for sløv til å betale regninger.
Hele huset kan se ut som et kaos midt i arb uka, men klesskapet har tellekanter.
Jeg liker det ikke når noen overser meg.
Jeg er et sted jeg helst ikke vil være, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det….
Jeg er ikke der jeg burde være i dag, etter et korte besøk hos legen ble jeg sykemeldt ut resten av uka, nyter det å være hjemme uten at familien vet det. Det er så godt at dørene ikke blir flydd ned men at jeg har tid for meg selv, helt alene. Den alene tiden er noe jeg setter pris på, helt stille i huset. Da kan jeg gjøre hva jeg vil. Ikke at det er helt hårreisende saker, men helt enkle ting som jeg gjør når jeg har huset for meg selv. Det er sikkert ikke bare meg som liker å gå fra dusjen helt naken, inn på soverommet, kaste seg ned i rene sengetøy, høre på god musikk og bare slappe av.
Jeg tror jeg har for mye jeg skal rekke om dagen, skole, jobb, møter, kurs og ikke minst familie. Skjønner ikke hvordan noen får skviset inn trening der, men det er hva jeg skal prøve på da, bare bli frisk først.
Er så lei av at alt skal være så perfekt, jeg har ikke en perfekt familie, økonomi eller helse. Jeg tar ikke de perfekte valgene og for all del jeg vil ikke det. Problemet mitt er at jeg føler jeg må det, at familien forventer at jeg lever opp til 100% av mitt potensiale. Men det er et men hva om jeg ikke vil, hva om jeg ser mine evner men det er ikke utfordring nok for meg, hvorfor skal jeg bare lære det jeg er flink til, hvorfor skal jeg ikke utfordre meg selv?
Nei mange valg må jeg ta på kort tid, jeg skal være heldig som nå har valg….
Jeg føler for og gjemme meg litt bort, ikke fortelle hvem jeg er, skrive det jeg føler for uten at noen skal komme å si at jeg ikke burde eller føle seg støtt av det jeg knoter ned.
Jeg er ikke perfekt jeg har mine feil, jeg har alt for dårlige uvaner og banner….
Jeg er vel som mennesker flest, problemet er at når noen forventer noe av meg, så svarer jeg som regel med trass, for jeg skal ikke prestere, jeg skal ikke stikke meg ut, jeg trives best i midten.
Så derfor gjemmer jeg meg her, dette blir mitt nye fristed til jeg klarer å stikke hodet opp av sanden.
